Oppvekstvilkår for norske barn i utlandet - vekt på skolesituasjonen

Berit Dahl,  sosionom med mer enn 30 års bred erfaring fra helse- og sosialsektoren. Videreutdanning i helse- og sosialadministrasjon.

 Egen oppvekst Madagaskar/Norge, aktiv i "Interesseorganisasjon for barn av nordmenn i utlandet (IBAN)" siden stiftelsen i 1990, driver nå egen virksomhet, "Transkulturia", med informasjon om flerkulturell oppvekst. 

Adresse:  Berit Dahl, Sandvigveien 191, 4816 Kolbjørnsvik

Tlf. 37 01 07  51            Faks: 37 09 41 52              e-post: berdahl@c2i.net

Innledning

Det er mye jeg kunne si om temaet – jeg har jo selv slik oppvekst!  Men jeg må forenkle, og ta utgangspunkt i noen få av de faktorer som skiller utenlands-oppvekst fra innenlandsoppvekst. Herunder kommer jeg selvsagt inn på skolegang som nødvendigvis blir svært annerledes. De karakteristika jeg trekker fram, vil jeg se på i forhold til kjente trygghetsskapende faktorer for barn, og til slutt utlede noen konsekvenser av dette for tilrettelegging av flerkulturell flytteoppvekst. 

Selv flyttet jeg mellom utland og hjemland 3 ganger, atskillige ganger innenlands, men byttet skole bare 4 ganger. Det var den gang… Barn i dag ligger an til å få langt flere flyttinger og skolebytter pga kortere perioder ute. 

Nr. 1          Flytting over landegrenser.

Jeg vil først minne om at:

1 opphold utenlands = 2 flyttinger med totale miljøskifter.

2 opphold = 4 flyttinger med totale miljøskifter. Osv. 

For ofte blir det jo mer enn ett opphold. Noen år utenlands er for mange en positiv utfordring og spennende avveksling. Det er derfor man velger det. Og derfor tar mange gjerne mer enn en periode. Dette gir spesielle livsløp for barna. Dette vil jeg vise med noen tenkte eksempler (Livsakse):                     

Eks. 1    Plansje 1                Vi ser umiddelbart at dette barnet har tilbragt de fleste av sine oppvekstår fram til ca. 13 år i ikke-norsk, eng.språklig miljø. Dette barnet vil ha sine første barndomsminner fra utlandet, kom til ukjent hjemland som 4-åring. Begynte skolen (knekket lesekoden) i engelskspråklig miljø, fikk så to år i norsk skole for å så å gå tilbake til engeslkspråklig skole i 3 år – og starte opp tenåringsfasen med løsrivelsesprosessen i Norge. Det kan for den saks skyld ha vært 3 forskjellige engelskspråklige land. Til sammen 6 oppbrudds- og tilpasningsperioder. 

Eks. 2   Plansje 2                Her har jeg lagt inn et opphold i spansktalende land mellom to i engelskspråklige, og en periode med internatskole under siste utenlandsperiode.

Eks. 3    Plansje 3              Her har jeg tenkt meg store sprang, både språklige og geografiske. Slike er heller ikke helt uvanlige. 

Det de alle viser er et mønster av gjentatte flyttinger med totale miljøskifter. Dvs. mange farvel med tap/savn av personer, landskap, sanseopplevelser og skifte av aktiviteter - og mange nye begynnelser med nye personer, landskap, sanseopplevelser, aktiviteter og sosiale spilleregler. 

Nå er det slik at vi mennesker er utstyrt med en overlevelsesmekanisme som heter TILPASNING, og som vi tar i bruk nesten for enhver pris for ikke å bli utstøtt. Vi ser da også oftest at barna tilpasser seg, og det er vi glad for. Men hvilken pris hadde det? Hva gjorde det med selvtilliten? Det vet omgivelsene mindre om. 

Nr. 2          Oppvekst i subkultur (utenlands).

Oppvekstmiljøet utenlands er en særegen kultur som bare finnes der og da! Noen kommer til et internasjonalt miljø med expats fra mange land, og med vestlig livsstil. Andre reiser til utposter hvor alt er annerledes. Atter andre møter en liten norsk ”koloni” på stedet. Men hvor norsk er i så fall denne? Det norske miljøet utenlands har svært liten likhet med storsamfunnet i Norge. I utlandet preges det i stor grad av foreldres arbeidskultur, langt mer enn foreldres yrke betyr i Norge,  samtidig får det betydelig preg av det omgivende samfunn – og det er langt borte fra den daglige samfunnspåvirkning i hjemlandet. 

Det vil si: Samme hva slags subkultur man har tilhørt ute: Ved retur venter ny tilpasning til hjemlandet – på et høyere alderstrinn med andre sosiale spilleregler enn ved forrige hjemmeopphold. Mye er blitt annerledes.  

Dette bringer oss over på den 3. faktoren som blir annerledes: 

Nr. 3          Alder som pregingsfaktor.

Det er ikke spesielt for utenlandsopphold at alder har betydning, men alder får særlig stor betydning i en flerkulturell flytteoppvekst. 

For hver alder har sin mottakelighet, sitt ”læringsprogram”, sin sårbarhet. Her ligger kanskje nøkkelen til å forstå hvorfor søsken i en og samme søskenflokk ofte ser så ulikt på sin utenlandsoppvekst, og hvorfor de utformer sine voksne liv så forskjellig. Den flyttingen/den perioden som var så fin for lillebror, kan ha vært katastrofen for storebror eller omvendt. 

Mye kunne sies om alder. Her vil jeg nøye meg med å trekke fram tenåringsfasen. Identitetsavklaringen som foregår i denne fasen, bygger på erfaringene man har fått med seg fra tidligere faser – og – i utprøving av disse i forhold til verdier/standarder i de aktuelle omgivelser – ikke minst i forhold til jevnaldermiljøet.  

Utskifting av verdier og ferdighetskrav nettopp i denne fasen, i møte med en fremmed jevnalderflokk – det sier seg selv at det er kritisk. Men dette er det vanligste tidspunkt å flytte barna til Norge for godt! For NÅ må barna gjøres norske, og sluses inn i norsk utdanningssystem. Men de er for lengst ”akterutseilt” i forhold til norske basiserfaringer, selv om de ”går utenpå” vanlige norske barn når det gjelder annen kunnskap og erfaring. Og er det en fase hvor det er viktig å være som andre, er det nettopp i tenårene. ”Hjemvending” nettopp i denne fasen kan derfor bli et alvorlig anslag mot selvtilliten. Dette mener jeg både foreldre og arbeidsgivere bør ta hensyn til. 

Nr. 4          Oppvekst - opphold.

Voksne snakker om en slik periode i utlandet som et OPPHOLD, eller en PERIODE. For dem blir det en tilleggserfaring. For barn er det annerledes. 

Årene utenlands, og påvirkningen der, vil utgjøre en betydelig prosent av deres grunnleggende utviklingsår. I disse utviklingsårene veksler de mellom hjemland/utland – en periode her, en periode der. Overgangene vil i lange strekk være preget av oppbrudd – omstilling – tilpasning. Til sammen er det denne vekslingen som utgjør barnas OPPVEKST, dvs. de årene av livet hvor man bygger grunnmuren for sin voksne personlighet. De får m.a.o. helt andre byggestener til sin grunnmur enn barn med stabil oppvekst i Norge, og annerledes byggematerialer enn foreldrene bygget sin grunnmur av. 

Skole i denne sammenheng: Skolebytte betyr ikke bare ny lærer/pensum/klasse, men utskifting av autoritetsforhold, jevnalderkultur og sosiale spilleregler – i fremmedspråklig skole utenlands også annerledes kulturell retning for samfunnsfagene (verdens sentrum er alltid den kulturkrets skolen tilhører). Alle disse ulike kulturene/retningene blir det barnets jobb å få integrert i sin personlighet. (I tillegg til å finne ut av tilhørighet!) 

Det er ikke til å unngå at de, når de vokser opp, vil de tenke og resonnere annerledes enn barn i Norge, og for den saks skyld annerledes enn sine foreldre. Basispåvirkningene er annerledes. Erfaringene er annerledes. 

Det bringer meg over til: 

”Det Store Paradokset” (plansje 4):

I utviklingspykologien fremheves gjerne 3 elementer som sentrale trygghets-skapende faktorer for barn: 

STABILITET    –          KONTINUITET         –          FORUTSIGBARHET 

Monokulturell oppvekst har stor grad av disse elementer, både mht relasjoner, omgivelser, aktiviteter, skolegang, sanseopplevelser, sosiale spilleregler, normer, verdier. 

Flerkulturell flytteoppvekst bryter med dem på nesten alle måter! 

Tilrettelegging for barn, ivaretagelse av barn i flerkulturell flytteoppvekst handler om å finne måter som likevel, og i størst mulig grad ivaretar, eller kompenserer for tap av Stabilitet – Kontinuitet – Forutsigbarhet. 

Å ta dette på alvor, kan bety å legge visse begrensninger på sin voksne handlefrihet – foreldres, så vel som arbeidsgivernes. 

Noen konsekvenser for tilrettelegging

Stabilitet: Når den geografiske/kulturelle stabilitet blir brutt, er foreldre det eneste som er stabilt. Er foreldre/barn-relasjonen nær og fortrolig, kan mye tåles. Tas barn ut av denne relasjonen, eks. ved internatskoleplassering, øker sårbarhet og risiko for utilsiktede belastninger. 

Konsekvens – og begrensning nr. 1: Familier med skolebarn må plasseres der skoletilbudet finnes - eller kan etableres tilfredsstillende.   

Kontinuitet (i stor grad foreldreansvar, men delvis også arbeidsgivers ansvar):

(plansje 5)

• Norsk som hjemmespråk.

• Vedlikehold av kontakt med venner – skoleklasse – slektninger. Ta imot besøk. Langt større muligheter til det i dag enn for få år siden.

•  Praktisk tips: Dokumentere erfaringer/opplevelser/kontakter ved hjelp av en ”Personlig Historiebok” (hendelser, bilder, adresser).

•  Kontinuitet i skolespråk – begrensning nr. 2 !!! Ikke flytte personell/ta imot oppdrag slik at barn må skifte skolespråk.

•  Norsk skoletilknytning – minimum kompletterende undervisning i norsk, samfunnsfag, KRL.

Nettskolen i denne sammenheng: ”sikkerhetsnett-skolen”!

Skolegangen utgjør en svært vesentlig del av barns oppvekstmiljø. Foreldre flest ønsker/tror at deres barn skal forbli norske, selv om de velger å gi dem en ikke-norsk oppvekst. Det er nå engang norske erfaringer man blir norsk av – ikke nødvendigvis av å ha norske foreldre. Her ser jeg Nettskolen som rene Colombi-egget. 

(Plansje 6)

•  For det første sørger den for en form for kontinuitet i undervisningen tvers gjennom flyttingene – og språklig utvikling, skriftlig og muntlig. Og stabil kulturell tilhørighet.

•  For det andre – minst like viktig med tanke på miljøskiftene: Norsk jevnalderkontakt! ”Praterom”, skoleavis, diskusjonsforum gir mulighet til å holde oppdatert jevnalderslang, jevnalderinteresser, kjennskap til aktuelle hendelser i hjemlandet som opptar jevnaldrende.

•  For det tredje – og ikke minst viktig: Mulighet/trening i å sette ord på sin egen hverdagserfaring i en annerledes tilværelse for jevnaldrende som ikke kjenner den. Og vite noe om responsen. Trening i dette kommer vel med den dagen man står alene i en fremmed klasse som har liten forestillingsevne om (og liten interesse for) det dagliglivet man kommer fra. – Løve- og slangehistorier får man alltids gehør for, men hverdagen…..

• På sikt ser jeg for meg at det blir mulig – ikke bare å opprette nettskolekontakt med en ”tilfeldig” vertsklasse i Norge, men å opprettholde kontakten med sin egen skoleklasse der man kommer fra i Norge – og skal tilbake til. Nettskolen – både slik den er i dag, og slik den kan bli, ser jeg som et umåtelig verdifullt virkemiddel for å kompensere for tap av kontinuitet i vekslingen mellom hjemland/utland.

Forutsigbarhet (plansje nr. 7):

• Åpenhet om, og påregnelighet omkring tidsspennet for det enkelte opphold – tid til forhåndsinformasjon om nytt sted, og tid til å innstille seg på farvel.

•  Vedlikeholdte kontakter som venter.

•  Tilsvarende sikring av kontakter der en bryter opp.

•  Åpen muligheten til en gang å få vende tilbake til sine hjemland. Foreldres tidligere arbeidsgivere kan, under slike ”pilgrimsreiser” bidra med lokal tilrettelegging, og f.eks tilbud om omvisning/oppdatering vedr. den virksomhet familien en gang var tilknyttet. Kanskje også økonomisk støtte? (Kan sees som investering i verdifullt rekrutteringspotensiale!)

Et viktig valg foreldre kan gjøre – og arbeidsgivere ta hensyn til – som ivaretar alle 3 elementer: 

Velge bosted i Norge før første utreise, og komme tilbake til samme sted (hus, skole, klasse) – hver gang! 

Avslutning:

Oppveksten blir annerledes – unorsk – utfordrende. Men rett ivaretatt kan disse barna få kvaliteter som det norske samfunn – og norske arbeidsgivere – ikke kan unnvære i framtida.

Det dreier seg om en betydelig gruppe som kan bli ”fit for fight” i den internasjonalisering som pågår på alle fronter – med språk- og kulturkunnskap integrert i personligheten.

Om de da kommer helskinnet gjennom alle flyttingene! Det avhenger langt på vei av tilretteleggingen, og i det bildet er skolegangen svært sentral. Disse barna er i kraft av sin flerkulturelle utrustning en kjemperessurs Norge ikke har råd til å la være å sikre seg.

I dette perspektiv er god tilrettelegging ikke bare fornuftig. Det er rasende lønnsomt. Og barn fortjener det – for sin egen del.