 Reisebrev
fra S/Y NORA
25. oktober 1999
Hei!
Nå er vi akkurat kommet til en by som heter
Estepona om lag 30 km øst for Gibraltar. Her tenker vi faktisk å være en
stund - for vi har bestemt oss for å ikke gå over Atlanteren.
Verken Sigrid eller Synva ser ut til å
finne seg helt til rette under lengre seilaser og vi får ikke skolen til å
fungere ordentlig når vi seiler.
Vi ser også at det er en del reparasjoner og
vedlikehold på båten som krever tid og energi. Summen av dette -
undervisning, seiling og vedlikehold - vil bli mer stressende enn vi ønsker
oss det. Det viktigste med dette året er tross alt å kose seg, hele
familien, og leve et mer avslappet liv enn vi har gjort hjemme.
For å få det etterlengtede tropeklimaet og
litt større kulturforandring enn det Sør-Europa kan by på, tar vi en
flyreise til Østen og blir der 4-6 uker før vi returnerer og seiler mer i
Middelhavet. Ennå vet vi ikke hvilket land det blir; Thailand, Vietnam,
Malaysia? Vi holder på å lese guidebøker for å finne et passende sted.
Følg med – neste reisebrev vil bringe eksotiske overraskelser!
Siden reisebrev har vi seilt og moret oss
nedover Portugals kyst, Spanias sørvestkyst og besøkt Gibraltar. Vi har
tatt døgnetapper og ligget ganske lenge i havnene og dermed sett nokså
nøye på stedene. Hva vinden angår har det vært litt stusslig – det har
vært svake vinder eller sterke sørvestlige vinder (som jo betyr motvind).
Nora er jo ikke akkurat noen skarpkrysser og hun trenger litt vind for å
flytte seg – vi har kjørt mer motor enn vi har seilt
Nora
Vi gikk heldigvis akkurat klar av et fryktelig
uvær i Portugal – mange av havnene er vanskelige å komme inn og ut av
pga. brytende bølger, og de var stengt i 8-10 dager mens vi lå trygt i
Cascais ved Lisboa.
Vi har opplevd to stormer på turen –
heldigvis i havn begge to. Den ene var i Bayona i Spania og den andre med 32
m/sek i kastene for noen dager siden i Gibraltar. Jeg holdt på å bli revet
over ende da jeg rundet et hushjørne! Vi visste at det ville komme og var
forberedt med ekstra trosser, så det var liten fare for ødeleggelser på
båten.
Fra Bayona dro vi sørover og inn i Portugal
til Viano de Castelo. Dette var en hyggelig liten industri- og fiskeby med
et nydelig bysentrum. Her var et fint torg med uterestauranter og med
velstelte fasader med keramikkfliser og balkonger med geranier og
slyngplanter som de belyste etter mørkets frembrudd. Her satt vi og inntok
et glass Vinho Verde. Bak byen ligger en høy ås med "castelloet"
og en flott katedral i hvit granitt til ære for St. Lucia. Det går en
liten taubane opp dit. Vi lette lenge etter stasjonen uten å finne den og
var halvveis oppe før vi endelig fant linjen. Tore mente å ha talt over
1000 trappetrinn og var ikke helt fornøyd! Men vi tok i det minste banen
ned igjen.
Neste stopp var Leixos som er havnebyen utenfor
Porto. Her var det ikke så veldig trivelig, litt støvete og slitt og et
digert rotete havneområde. Som vanlig skaffet Knut seg raskt oversikt over
alle bakeriene nær havna. Bakervarene var utrolig billige. Nybakt brød til
frokost er godt.
Vi tok bussen inn til Porto og vandret i den
gamle delen. Dette er Portugals nest største by. Den ligger i bratte
skråninger nedover på begge sider av elva Douro. Noen lange, rare
elvebåter trafikkerer elva i sterk strøm og det er en imponerende jernbro
som Gustavo Eiffel har tegnet som krysser høyt oppe.
Herfra eksporteres de kjente portvinsmerkene og
det er smake-stuer på rekke og rad. Byen er tett og mye av bygningsmassen i
den gamle delen er dårlig forfatning. Fasadene har imidlertid et mylder av
spennende detaljer; keramikkfliser i alle mulige mønstre og
smijernsgelendre i alle fasonger. Det virker som det er et program for
byfornyelse på gang.
Mange steder pågikk total innvendig renovering
av bygninger, alt så nær som etasjeskillebjelkene var vekk bak fasadene.
Prosjektene var åpenbart støttet av staten og EU – egne skilt viste
dette. Men andre steder var det fortsatt slum og noen som tigget. Dette
gjorde et dypt inntrykk på ungene, særlig Sigrid. Det er større forskjell
på fattig og rik her enn hjemme og mange klarer seg tydeligvis på lite.
Det var en utrolig mengde bittesmå butikker som alle solgte grønnsaker,
brød, ost, vann og litt til og der hele familien var i sving. Ellers så vi
her en rekke store og staselige bygninger som vitner om Portugals
storhetstid som sjøfarts- og kolonimakt.
Peniche er en liten fiskeby like ved Cabo de
Carvoeiro. Havet har gravet noen fantastiske formasjoner og sjøsprøyten
stod titalls meter til vers fra klippene her ute. Byen var liten og
sjarmerende, med en rekke fiskerestauranter langs strandpromenaden. Her var
det en borg med et lokalmuseum.
En utstilling viste en imponerende samling av
nupperelle-arbeider (lace). Dette er tydeligvis en lokal
håndverkstradisjon, for en kan se store grupper av kvinner som sitter
sammen og knytter og det er en nupperelle-skole midt i byen! Borgen som
museet var i hadde vært politisk fengsel i perioden 1945 til 1974 da
diktaturet falt. Det var også en ganske sterk utstilling som viste
fangelivet – tankevekkende at det ikke er lenger enn 25 år siden landet
ble demokrati.
Portugal oppleves nokså likt Spania, litt
lavere velstandsnivå og mindre turistorientert kanskje. Portugisisk høres
ut som en blanding av spansk og russisk, mange ch- og harkelyder! Jevn over
kan folk lite engelsk, og fransk er tydeligvis vanligste fremmedspråk. Med
to års gymnaspensum i fransk, litt kreativitet og godt humør finner man
likevel ut av det meste!
Og folk er stort sett hyggelige. I hver havn er
det stort sett tre personer som skal ha de samme opplysningene; navn,
passnumre og alle opplysninger om båten t.o.m farge på skroget. Alt blir
nedtegnet med stort alvor i skjemaer – de mest ivrige tar i tillegg kopi
av passene og båtdokumentene. Det hele virker fryktelig byråkratisk, men
det gjelder å være høflig og tålmodig.
Så seilte vi videre til Cascais. Her var det
under ferdigstillelse et stort nytt og luksuriøst marina-anlegg for 450
båter – også her mye EU-penger involvert. Siden det ikke var helt ferdig
var det gratis å ligge der – til enhver tid spennende om det var varmt
vann i dusjen eller ikke, men såpass får enn tåle for å tøye
reisebudsjettet!
Cascais er forstad til Lisboa, velstående –
Lisboas "Bærum". Her er det masse flotte eiendommer og en rekke
store luksuriøse leilighetskompleks. Men også her kontrastene; langs
kystveien nordover ligger residensene med prakthager og smijernsgjerder på
ene siden – og horestrøket på andre siden av veien. Dette oppdaget jeg
da jeg uforvarende kom joggende …. Jeg fikk ingen forespørsler!
I Lisboa besøkte vi EXPO’98-området 2
dager. Etter bare ett år bærer mye av byggeriet – og det var en god del
spenstig arkitektur – preg av begynnende forfall. Her var det åpenbart
svidd av mye EU-penger, men vedlikeholdsbudsjettene er neppe like feite. Her
var et stort oceanarium som var kjempeflott - 5 store akvarier;
Nord-Atlanteren, Antarktis, Stillehavet, Det Indiske hav og "Open Ocean".
Her var ikke bare montre, men de tilhørende terrestriske miljøene og store
akvarier med mange biotoper i ett og samme - og en kunne gå i to etasjer og
se dem. Veldig bra! På EXPO var også et spennende vitenskapssenter der en
kunne gjøre masse fysikk-eksperimenter selv – mye moro - også for lekne
voksne!
Vi brukte også tid i selve Lisboa. Vi kjørte
trikk i den gamle byen. Den ligger bratt oppover en høyde og det var smalt
og krappe svinger (en liten kort trikk!, liten svingradius!). Inntrykket
mitt av byen er litt grått, men det har nok mest med at det regnet kraftig
innimellom – det dugget kraftig på rutene!
Det som er sikkert er i alle fall at det er en
høy tetthet i disse gamle middelalderbyene. Grøntstrukturen befinner seg
vertikalt i form av balkonger med blomsterkasser og krukker! Og her er
borger og klostre og kirker i hopetall.
Vi gikk også i nyere og mer planlagte bydeler;
Baixa som er planlagt som kvadratur og gjenoppbygget etter et stort
jordskjelv i 1751. Her var brede gatestrøk og flotte fasader, men også her
høy tetthet.
Vi var innom sjøfartsmuseet i St.
Hieronymus-klosteret og et fint gammelt festningsverk, Belem-tårnet.
Sjøfartsmuseet hadde vi gledet oss til, men det var et litt skuffende
tradisjonelt museum med båtmodeller og bare det – lite kart som viste
hvor oppdagelsesreisene gikk, ingen audiovisuelle presentasjoner. De kunne
gjort det mye mer levende! Jentene og jeg var også innom et flisemuseum.
Dette er spesielt i Portugal – overalt ser en fasader kledd med flotte
mønsterfliser. Her så vi hvordan dette lages og fliser fra 1300-tallet og
opp til i dag, både mønsterfliser og store landskapsmotiver som dekket
store veggarealer, mange med kristne motiver.
Knut benyttet vi (eller rettere sagt Knut)
tiden i Lisboa til diverse småreparasjoner på det elektriske anlegget.
Etter mange frustrasjoner, mange timer med feilsøking og to turer til den
andre siden av byen for å kjøpe deler, kom en ny oljetrykksmåler på
plass.
I Cascais traff vi også igjen våre venner fra
Kinsale i Irland; Harold og Kim på "River Estes", Jim og Tim på
"Ingrid", Margit og Helge fra "Viking Crusader" og
Robert og Connie fra "Andiamo". Dette ble et hyggelig gjensyn og
det ble prompte avholdt et "Captain’s meeting". Om dette siste
kan sies at selv lettmatrosene deltar og at det aldri er noen som seiler
videre dagen etter et "Captains’s meeting".
Da vi dro fra Cascais tok vi avskjed med disse
som nå skulle seile vestover. Det er noe av det som preger seilerlivet,
synes jeg – en treffer mange hyggelige og interessante folk, det er ganske
intenst på det sosiale planet og en blir godt kjent. Folk har jo god tid
til å prate og være sammen - men en er sammen for en begrenset tid.
Noen av avskjedene var litt triste – dette er
folk vi kommer til å opprettholde kontakten med. Særlig ble vi godt kjent
med en nederlandsk familie med to tvillingjenter på Sigrids alder. De var
lei hektisk karriere i Nederland og hadde solgt alt hjemme for å seile noen
år eller kanskje slå seg ned og satse på hesteoppdrett i Venezuela. Selv
har vi vel funnet ut at ett år ute er passe og at vi setter så stor pris
på venner og familie og landet vårt at vi ikke kunne tenke oss å bryte
opp slik. Og det er en god følelse å ha funnet ut det!
Ellers er det mange svenske båter ute og
seiler. Vi har holdt .følge med flere nedover Portugalkysten, mange
hyggelige mennesker. Vi er blitt lett infisert av det svenske språket;
tjenare grabben, kanonbra, godis osv.
Nå dro vi til Lagos på Algarve-kysten. Det
mest spennende her var strendene. Her er en ganske grov og porøs sandstein
som havet gnager de flotteste huler, pinnakler og dramatiske bukter i.
Kjempespennende å gå inn og ut av hulene – og ungene snorklet masse selv
om vanntemperaturen ikke var mer enn 18-20 grader. Selve byen er gammel og
var utgangspunkt for Portugals oppdagelsesreiser nedover Afrikakysten på
1400-tallet.
Der er bl.a. et gammelt slavemarked der. Stedet
har er en stor fiskeflåte, men antakelig er turismen viktigste levevei
etter hvert. De hadde bygget opp noen leilighetssanlegg og en marina som var
flott – passe dimensjoner, ny og spenstig arkitektur. De som skal
planlegge Rolfsbukta på Fornebu burde ta seg en tur og hente inspirasjon!
Marinaen var svinedyr, men heldigvis ble prisen halvert etter 1. oktober.
Neste stopp, også på Algarvekysten, var
Villamoura. Dette er et sted som er bygget opp fra ingenting på 25 år av
en engelsk reiselivskonge. Tore hadde følgende treffende kommentar: - For
et plastikk-sted! Jeg har ikke møtt et eneste menneske som egentlig bor
her!- Det var akkurat som å gå på Liertoppen en lørdag, både mht.
folkene og butikkutvalget!
Her fikk Sigrid demonstrert at hun er i stand
til å klare seg; vi glemte henne igjen på ventebrygga da vi dro til den
tilviste bryggeplassen og det var kjempelangt å gå, rundt hele
havnebassenget! Etter en stund tok hun mot til seg og henvendte seg til en
marina-kar med jolle: "Excuse me, could you please brom-brom me over
there? My boat is Nora. " Heretter teller vi barna før vi går fra
kai!
Kontrasten til Cadiz, neste stopp, var
slående. Byen er visstnok Vest-Europas eldste by, grunnlagt av fønikerne
1300 år f. Kr. Den eldste delen minnet mye om eldre del av Lisboa, bare
enda tettere. Byen ligger på ei nokså lita halvøy og et tynt, langt eide
og det er trangt om plassen. En fikk nesten litt labyrint-følelse når en
gikk her. Men vips åpnet det seg vakre små plasser eller parker!
Gatebelegg med mosaikk, parkanlegg med monumenter, palmer, overdådige
blomsterbed selv om det nå er høst også her.
Neste "høydare" var Gibraltar. Det
stedet liker jeg godt! Dette er en forunderlig blanding av engelsk småby
(35000 innbyggere), spansk turiststed, litt "skruffy" havneby
samtidig som nærheten til Afrika og Marokko tydelig ses både i arkitektur
og i befolkningen. Her får du fish’n chips og engelske ølsorter,
politifolkene ser ut som vanlige bobbyer, bussene er double-deckere. Her er
en lang og spennende handle- og restaurantgate – mye spennende å se
Egentlig er hele halvøya (2x3 km) et eneste
stort fort – det vrimler av militære anlegg. Fra i fjor ble visstnok
første sivile guvernør innsatt og stedet demilitariseres og det satses på
å få til næringsetableringer og turisme, men foreløpig synes det
militære elementet å være veldig iøynefallende. Det er ellers ganske
utrolig at Storbritannia kan ha en slik "koloni" midt i Spania.
Det er grensekontroll med passvising og kroppsvisitering ved grensen. Spania
markerer stadig at de godt kunne tenke seg å overta.
Vi gikk en lang flott tur på klippen. Den er
en diger kalksteinsblokk og det er ganske spesiell vegetasjon her. Vi var
inni St. Michael’s cave som er en svær dryppsteinshule der det bl.a. er
funnet rester etter steinalderbosetning.
Vi besøkte også et svært tunnelanlegg som
engelskmennene grov i 1873 for å forsvare området spanjolene – 350 m
tunnel med en rekke kanonstillinger. Vi så også på en maurer-borg som ble
bygget i 733 – maurerne hadde jo herredømme over Gibraltar og resten av
den iberiske halvøy i mange hundre år før portugiserne og spanjolene tok
over.
Høydepunktet på turen var likevel apene! Det
er en bestand av haleløse makaker som lever halvville her oppe. De fores av
det militære som har egen stilling som "Ape-keeper"! Det er visst
så mange som 160 av dem og antallet er økende. De var kjempesøte og
Sigrid og Synva ble helt inntatte! De var ganske frempå og snappet
chips-posen til en fyr vi stod sammen med. En av dem hadde en mellomlanding
på skulderen til Synva – det ble litt vel nært!
I Gibraltar ble vi også kjent med ble vi kjent
med Olivier og Silvie, et fransk par som her vært ute og seilt i 9 år i
selvbygget stålbåt. Dette er var sjarmerende og livlige franskmenn som
(ganske uvanlig) snakket godt engelsk. Olivier og Silvie har på sin ferd
overvintret 2 år i Finland, 2 år i Sverige og hele 3 år i Norge. De har
vært helt nord til Svalbard og kjenner Norskekysten langt bedre enn de
fleste nordmenn. Olivier fortalte at han til å begynne med tok opp de
norske værmeldingene på kassett, skrev ned uttrykkene med lydskrift for
deretter å få den lokale kafeverten til å oversette dem til engelsk! Det
tok visst litt til før kafeverten oppfattet hva "åppålsveer "
betydde! Etter en måneds tid hadde Olivier en komplett norsk-engelsk-fransk
vær-ordbok!
Fortsatt er det norsk sommertemperatur på
dagtid, men nå har vi begynt å måtte ta på dongeribuksa og genseren om
kvelden. Nå regner vi med å ligge i ro her i Estepona og kjøre intensiv
skole i 6 uker, kl. 10-15, 6 dager i uka.
Det blir litt å pusle med….. men vi vet å
gjøre oss bekvemme
Når vi drar til Østen vil vi ha skolefri, og
vi regner med å dra like før jul.
Estepona er et typisk turiststed på Costa del
Sol, for tiden litt søvnig og preget av lavsesong. Her er mye engelskmenn,
både turister og folk som driver hotellene, barer og andre reiselivsforetak.
Her i marinaen er det en blanding av båter som er lagt igjen for vinteren
og båter der folk bor og overvintrer. Vi har mye kontakt med et svensk par
som skal være vinteren over, Ingemar og Ulla fra Gøteborg.
Vi har hatt følge med dem helt siden Peniche
og de er svært hyggelige Tore mønstret på hos dem en stund.
Tore skipper
Når vi blir bedre kjent med stedet, dukker det
sikkert noen lekekamerater for de unge. Marinaen låner ut sykler, så vi
skal få sett oss omkring etter hvert. Vi tenker også å leie bil og kjøre
omkring og se på Andalucia – Sierra Nevada, Alhambra, Sevilla, Ronda……
Ser vi bort fra en løsrevet negl, noen
myggestikk og en litt øm akilles, har vi det FANTASTISK bra – og nyter
livet og den marine omstreifer-tilværelsen!
Hilsen Knut, Kjersti, Tore, Synva og Sigrid
|
